Opphavsrett
Opphavsrett er betegnelsen på den enerett skaperen av et litterært, vitenskapelig eller kunstnerisk verk har til å forføye over verket ved å fremstille eksemplarer av det og gjøre verket tilgjengelig for allmennheten, jf. lov av 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v. (åndsverkloven). Forutsetningen for opphavsrettsvernet er at verket på gjenstandsplanet fremstår som resultat av en original og individuelt preget åndsvirksomhet fra opphavsmannens side, hånd og ånd. Opphavsretten oppstår ved selve frembringelsen, og det er ingen krav til registrering eller lignende.
Opphavsrettsvernet omfatter ikke bare verket i opprinnelig form, men også i «endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse». Vernet er imidlertid begrenset til verkets litterære eller kunstneriske uttrykk, og omfatter derfor ikke generiske ideer, teknikker, metoder eller lignende som ligger bak. Opphavsretten er tidsbegrenset, som hovedregel til 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår.
Opphavsretten regnes, sammen med patentretten, kjennetegnsretten, designretten, planteforedlerretten og kretsmønsterretten, som en del av immaterialretten, hvis et av kjennetegn er at den beskytter ikke-legemlige – immaterielle – gjenstander.
Erstatning og straff
Krenkelse av opphavsrett kan medføre erstatningsansvar og straffansvar. Dette følger av åndsverkloven kapittel 7.
Det som er straffbart er overtredelse av bestemmelsene i lovens første og andre kapittel, det vil si at handlinger i strid med opphavsmannens sentrale rettigheter vil være belagt med straff (§ 54). Dette inkluderer de økonomiske så vel som de ideelle rettighetene. I tillegg er overtredelse av visse spesielle bestemmelser straffebelagt, se nærmere i lovbestemmelsen. Skyldkravet er forsett eller uaktsomhet. Den normale strafferammen er bøter eller fengsel inntil tre måneder, men denne økes til tre år dersom det foreligger «særlig skjerpende forhold», og handlingen er forsettlig. Medvirkning er straffbart.
Dersom noen av bestemmelsene som er listet opp i § 54 er overtrådt følger det videre av § 55 at gjerningspersonen er erstatningsansvarlig etter alminnelige erstatningsregler. Dette innebærer for det første at skyldgraden som kreves er uaktsomhet. For det andre vil erstatningssummen bli beregnet i tråd med alminnelige erstatningsutmålingsregler, det vil si at det er opphavsmannens økonomiske tap som skal dekkes. I saker som gjelder krenkelse av opphavsrett, for eksempel hvor noen har tilgjengeliggjort et åndsverk for allmennheten uten opphavsmannens samtykke, vil det imidlertid ofte være vanskelig å beregne dette tapets størrelse. Retten må således foreta en skjønnsmessig vurdering. I tillegg til det økonomiske tapet opphavsmannen har lidt vil han i visse tilfeller kunne få erstatning for ikke-økonomisk tap, såkalt oppreisning. Vilkåret for dette er i så fall at den skyldige har utvist forsett eller grov uaktsomhet.
Når er et fotografi et åndsverk?
For at et bilde skal anses som et fotografisk verk, må det oppfylle kravene til verkshøyde, som går ut på at det må være ytet en viss kreativ, skapende innsats fra frembringerens side. For fotografiers vedkommende vil dette som oftest ikke være tilfelle. Det krever i så fall at det er lagt ned en viss innsats, særlig hva gjelder utvelging av motivet. Portrettfotografier er typiske eksempler på fotografier som regulært vil ha verkshøyde, mens dette vil være vanskeligere for eksempel når det gjelder naturbilder. Fotografens erfaring og dyktighet, og hvor mye jobb han legger i bildet vil være av betydning. Selv om bildets kvalitet i siste omgang naturligvis vil være avgjørende, vil nok en nybegynner i praksis ha større vanskeligheter med å få anerkjent åndsverkstatus. En konkret totalvurdering vil uansett måtte foretas.
Se også LOV 1961-05-12 nr 02: Lov om opphavsrett til åndsverk m.v. (åndsverkloven).
(Kilde: Wikipedia Opphavsrett og Fotografirett)